This novel from 1891 is about bohemian Gunnar Gran, society, love, religion. The only reference to machine vision is in the description of an imaginary "screen" that would allow dinner guests to view concerts, speeches and plays performed in other cities in real time. It is notable for its early prediction not just of television but of individual "tablets" (skjermbrett) for viewing.Â
«De har f.eks.,» sa han, «ingen forestilling om, hvordan et fremtidig aftenselskap vil arte seg.» Og han fortalte, hvorledes gjestene, efter å ha inntatt et fyrstelig aftensmåltid – «à 50 øre pr. kuvert, viner iberegnet» – ved kaffen ville få ihende et «program for aftenens nydelser», som oversatt i nutidens sprog ville se omtrent sådan ut: Théâtre francais: Den gjerrige. Grand Opéra: Don Juan. Opéra comique: Barberen i Sevilla. Théâtre d’Eden: Grand Ballet. Circus Renz: Forestilling. St. Peterskirken: Stor aftenmesse med prosesjoner. House of Commons: Aftenmøte; stor tale av Gladstone. Philharmonie: Bülow-konsert. osv. osv. «Så kommer den elskverdige vert og spør enhver især: har De truffet Deres valg? Hvilket stykke vil De se; hvilken opera vil De høre? – Hvorpå enhver innretter seg ved sin telefon og sitt skjermbrett – De forstår: det brett som opptar de fotografiske øyeblikksbilleder av vedkommende stykke, således at man ikke blott ører hva som sies, men også ser hva som foregår, hver bevegelse, hvert minespill… I mellomaktene spaseres der da og utveksles inntrykk. Den ene jubler over de spanske danserinner på Edenteatret, mens den annen dør av begeistring over Gladstone’s speech… Det blir en underholdning!» (Arne Garborg, Trette menn, 1891, s. 218-219)
