The Last Human (XR_935 finds a human)

Menneskene var utryddet. Vi eliminerte den siste av denne art for tretti år siden. Denne grunnleggende sannheten var prentet i programvaren min flettet inn i kodingen min.
Det var ingen mennesker igjen på jorden.
Men hvis dette ikke var et menneske. Hva var det da?
Jeg inspiserte den merkelige LivsFormen nøye. Den var liten etter menneskelig målestokk. Når den sto, var toppen av hodet på høyde med strekkoden på brsytplaten min.
Jeg analyserte trekkene.
Hår: brunt/krøllete, henger ned til skuldrene
Øyne: brune/grønnne, stirrer tilbake på meg.
Kinn: overstrødd med ein konstellasjon av fregner.
Hver av hendene kom utstyrt med fire fingre og en tommel.
Da jeg studerte fingerneglene, glimtet et minne i lagringsdisken min. Noe jeg lærte på Dag(1): menneskene filte og dekorerte neglene sine med maling.
Men ikkje denne LivsFormen.
Fingerneglene var korte/ujvene/skitne.
De så ut som om de hadde blitt gnagd på av et vilt dyr.
Jeg brukte denne oberservasjonen til å generere ein slutning.

Denne LivsFormen dekorerer ikke fingerneglene sine.
Derfor:
Den er ikke forfjengelig.
Derfor:
Den kan ikke vere et menneske.

Men hvorfor hadde den på seg menneskekær?
Og hvorfor hadde den menneskelige trekk?
Hjernen min kjørte opp et titall forskjellige algoritmer. Ingen av dem kom opp med et klart svar.
Tingen foran meg var et paradoks.
To motstridende ideer som var sanne samtidig.

(1) Menneskene er utryddet.
(2) Det står et menneske foran meg.

p. 52-43