Utbryterne (Breaking the screen-walls)

Carla våknet opp i en seng, pakket inn i en myk dundyne. Fra skjermveggene rundt henne lød den summende lyden av elektrisitet.

«Lys», sa hun med hes stemme.”

Halsen kjentes som et åpent sår. Hun hadde også en kul i bakhodet og ribbeina på den ene siden var ømme og verket da hun satte seg opp. Veggene lysnet, og hun søkte med blikket etter et vindu, eller en dør, men alt hun så, var lysende, hvite skjermvegger i et jevnt kvadrat. Alt som hadde skjedd, raste innover henne og fylte henne med en overveldende angst. 

Carla fortsatte å rope og banke til stemmen sviktet og neven var sår og vond. Lyset i skjermveggene bølget ustanselig gjennom rommet og hadde tydeligvis hengt seg opp. Til slutt sank hun ned på gulvet og begravde hodet i armene. Hun visste hvor hun var. Hun visste om jenter som hadde blitt sendt hit som straff, om jenter som aldri kom tilbake. Og de som kom tilbake og aldri ble seg selv igjen.

“Carla stilte seg midt i rommet og så fra den ene til den andre skjermen mens hun ropte, om og om igjen:

«Løgnere!»

Hun grep tak i tallerkenen som sto på gulvet og kastet den med all sin kraft mot veggen. Det føltes fantastisk da tallerkenen knuste og laget en sprekk i skjermen. Hun tok tak i puten og dynen sin og kastet dem også, uten den samme tilfredsstillende effekten. Carla betraktet senga. Den var av stål og hadde hjul, akkurat som en hvilken som helst sykehusseng. Hun tok tak i den og skjøv den med all sin kraft mot veggen. Det gnistret ut av skjermen.

«Jeg hater dere!» ropte hun og veltet senga over på siden.

Carla herpet den. Hun tok hele den jævla drittsenga og smadret den mot veggen, om og om igjen mens hun hylte og skrek som en gal.

Hun visste ikke hvor lenge hun holdt på, men senga var fullstendig ødelagt da hun omsider sank ned på gulvet i en haug av dunete, hvite fjær. Med ett følte hun seg rolig. Hun ble liggende på ryggen og se opp i taket, der en hvit fjær dalte ned mot henne og traff henne på nesa. 

“Snart finnes det ikke fugler lenger», hvisket hun og blåste fjæren vekk.

Hun satte seg opp og stirret på den eneste av skjermveggene som ikke var knust.

«Dere har snart drept alt levende på denne jorden, og da dere fikk mulighet til å rense lufta og redde verden, så valgte dere mer profitt. Det er utilgivelig. Det er forræderi.»

Carla reiste seg og gikk nærmere veggen, hun visste at det var noen som lyttet. Hun stirret på dem. De hadde låst henne inne, de hadde tatt fra henne alt hun elsket. Hun hadde bare ett våpen igjen.

«Jeg skal fortelle dere alt.»

*

Carla satt midt i rommet og så målbevisst inn i skjermveggen mens hun snakket. Hun hadde snakket i flere dager, og nå var det umulig å stoppe. Det eneste hun kunne håpe på, var at hun nådde frem til noen der ute, noen som forsto at denne urettferdigheten ikke kunne fortsette.”

Excerpt From: Nina Borge. “Utbryterne.” Apple Books. 

Vi har hørt talene dine», hvisket Katarina bak henne.

Carla så overrasket opp, men Katarina hadde allerede trukket seg tilbake og sto oppstilt ved siden av kollegaen. Hadde hun hørt riktig?

Hun holdt frem hologrammet som viste filmen Katarina hadde spredt.

Klippet viste Carla som satt på gulvet på isolatet og fortalte om Noah, og den urettferdigheten menn måtte leve med hver eneste dag, fordi noen før dem hadde syndet. Filmen hadde spredt seg til alle reduttene, og etter hva hun hadde hørt, fantes det folk på internettkafeer utenfor som også hadde fått tak på dem. Noe var i gjære, noe stort.

«Det har vært opprørsgrupper i mange år, Carla, dette blåser over, som alt annet.»

Noah lente seg bakover i sofaen med det samme filmen var ferdig. Det gjorde Carla vondt å se ham slik. Noah med de kjappe replikkene, og løsningene og planene, som tok styringen og trosset dem alle sammen. Hvor var den rakryggede mannen hun hadde forelsket seg i, han som var opptatt av rettferdighet og likhet, som kjempet hele veien fra Sandefjord til Oslo og som aldri ga opp?

«Hva har de gjort med deg?» spurte Carla og strøk håret hans vekk fra ansiktet.
Noah grep tak om håndleddet hennes.

«Det samme som de har gjort mot menn på den fabrikken i flere tiår», sa han og holdt taket om henne.

Hendene hans var sterke og harde.

«Men vi kan endre det», sa Carla.