Carla is kidnapped by the rebels and brought to their leader Garm, who threatens to blow up the institution where she was raised if she doesn't give him the formula. The walls are covered by screens, and one huge screen shows what appears to be a live video feed of the institution. Carla doesn't believe that Garm's rebels are strong enough to have planted bombs inside the Institution
Ja vel, hvis det er sånn du vil ha det», sa Garm.
Han reiste seg brått og knipset to ganger. Fargene på den ene veggen endret seg. Det knitret over skjermveggen før et bilde av institusjonen der hun hadde vokst opp, viste seg. Den gammeldagse, hvitmalte murbygningen lå i en åsside med skogen i bakkant. Gressbakken der de hadde sklidd om vinteren var brun, og vinden rusket i det som var igjen av de døde trærne.
«Hvis du ikke gir meg formelen, kommer jeg til å sprenge dette stedet her til helvete», sa Garm.
Stemmen hans var hard og uforsonlig.Carla så forvirret fra ham til institusjonen, overrasket over den plutselige vendingen. Aldri i livet om han hadde eksplosiver på innsiden av redutten. Hun ristet på hodet. Han prøvde å lure henne.
«Tror du ikke på meg?» Garm gikk en runde i rommet mens han så mot bygningen på skjermen.
«Du har ingen muligheter til å sprenge den», sa Carla og hevet haken for å minne ham om hvem hun var.
«Er du villig til å ta sjansen?»
Carla så mot bygningen der den lå i det triste, grå landskapet. En hvit gardin flagret ut av et vindu noen hadde glemt å lukke. Søstrene var nøye på slikt. Ryddige rom, oppredde senger, tellekanter i klesskapet og lukkede vinduer. Hodet ble varmt ved tanken på dem og det utilgivelige sviket deres. De hadde tatt fra henne foreldrene, tatt fra henne barndommen, tatt fra henne kjærlighet og omsorg, og erstattet det med kulde og ensomhet.
«Jevn det med jorden, så gjør du meg en tjeneste», sa Carla, sjokkert over hvor kald hun hørtes ut.
Garm hevet øyebrynene.
«Interessant», sa han og knipset med fingrene.
Rommet vibrerte idet institusjonen eksploderte i et hav av røyk og mur og knuste vinduer. Veggene kollapset innover, og taket falt sammen med et veldig brak. Selv om det skjedde et helt annet sted, var det som om Carla kunne kjenne varmen og trøkket som fikk bygningen til å rase fullstendig sammen.
«Nei!» ropte Carla og løp mot skjermveggen i et desperat forsøk på å stoppe eksplosjonen.
Hva hadde hun gjort? Hun hadde ikke ment at han skulle sprenge den, hun hadde vært sikker på at det var tomme trusler. Full av vantro sank hun ned på gulvet. Den gråsorte røyken steg opp fra ruinene av bygningen. Det var knapt mulig å se at det hadde vært et hus. Hun slo hendene foran øynene. Men lyden var der likevel, den knitrende lyden av brann, og et tungt drønn idet de siste murblokkene falt til bakken. Hvor mange døde under eksplosjonen? Det bodde unger der, helt nede i fireårsalderen. Carla fikk ikke puste, hun fortjente ikke å puste etter dette. Hun hikstet mens hun telte. Tre og tre på hvert rom, femti rom, pluss rommene til søstrene. 165 mennesker.
Hun kom aldri til å tilgi seg selv.
Carla svaiet, og Noah grep henne om armen for støtte.
«Å herregud, herregud, herregud», mumlet hun og sank ned mot bakken.
Noah holdt tak i henne. Så gikk det opp for ham.
«Det er institusjonen», sa han lavt.
Carlas barndomshjem. Garm hadde ikke sprengt det i fillebiter. Noah visste det var noe som skurret ved historien hennes. Hvorfor i alle dager skulle feministene tillate Garm å sprenge et av de viktigste sentrene deres, selve fundamentet i maktoppbyggingen?
Carla klamret seg fast i ham, og han omfavnet henne mens blikket søkte etter kameraer og soldater.
| Title | Publication Type | Year | Creator |
|---|---|---|---|
| Utbryterne | Narrative, Novel | Nina Borge |
